Hvem bestemmer gravferden når mor eller far dør
Hvem bestemmer gravferden når mor eller far dør: voksne barn fra første ekteskap, eller den nye samboeren?
For å kunne svare på spørsmålet, må vi først vite mer om samboerforholdet.
Lovens forskrifter sier at samboeren har rett til å sørge for gravferd dersom samboerforholdet «etter en helhetsvurdering framstår som ekteskapsliknende».
Avgjørende spørsmål vil være: Har paret felles barn? Har de samme adresse registrert i Folkeregisteret? (Her er det ofte blitt lagt til grunn at felles adresse må ha vært registrert i minst to år.)
Dersom samboerforholdet ikke kan anses som «ekteskapsliknende», er det barna – eldre enn 18 – år fra første ekteskap som bestemmer. Siden loven åpner for skjønn på dette punktet, heter det: «Ved uenighet om hvem som skal sørge for gravferden, treffes nødvendig avgjørelse av kommunen……. Avgjørelsen kan ikke påklages.»
Nye familierelasjoner
I de fleste tilfeller er det fredelig sameksistens mellom «nye» og «tidligere» familier. Alle parter har akseptert hverandre og har en felles interesse av å søke en god løsning i respekt for den som skal gravlegges.
Men ikke alltid.
En konkret problemstilling synliggjør en mulig skillelinje: Mor eller far kan ha flyttet til en annen kant av landet da det nye forholdet ble etablert. Det kan hende at barna og den nye partneren har sterkt motsatte ønsker om hvor gravlegging skal skje.
Det var på nittitallet myndighetene fant det nødvendig å lovregulere dette feltet. Det ble gjort i paragraf 9 i Gravferdsloven: «Hvem som sørger for gravferden». Om du ønsker å lese hele loven, finner du den her.
Å gi fullmakt
Første avsnitt lyder: «Den som har fylt 18 år, kan i skriftlig erklæring fastsette hvem som skal ha rett til å sørge for gravferden. Erklæringen skal være underskrevet og datert.»
Dette betyr at mens man lever, kan man selv bestemme hvem som skal sørge for gravferden sin når den dagen kommer. En slik erklæring er gyldig dersom den er datert og underskrevet. Det er altså ikke krav til underskrift av vitner, slik det er f. eks ved et testamente. Det kreves heller intet skjema, et vanlig ark er tilstrekkelig.
En slik fullmakt vil gå foran familiens rett når det gjelder å sørge for gravferden.
Dersom man velger en slik løsning, er det viktig at både familien og den som skal ha fullmakt til å sørge for gravferden, kjenner til den. Noen gir også en kopi av fullmakten til et begravelsesbyrå.
To eksempler:
- Vi henter frem spørsmålet fra annonseteksten igjen. Dersom det foreligger en fullmakt om at samboer skal ordne gravferden, gjelder denne selv om samboerforholdet ikke kan anses å være ekteskapsliknende. Men i dette tilfellet er det «fullmakten», ikke «familierelasjonen», som er grunnlaget for retten til å sørge for gravferd.
- Vi kan tenke to venninner som ikke har barn. De bor ikke sammen, men har fulgt hverandre gjennom mange år. Den ene har et vanskelig forhold både til sine søsken og deres barn. Hun kan da skrive en fullmakt som sier at venninnen skal sørge for gravferden.
Familien
I de aller fleste tilfellene er det familien som sørger for gravferden. Dette er regulert i avsnitt to i paragraf 9 i Gravferdsloven.
Det lyder:
«Dersom det ikke foreligger erklæring som nevnt i første ledd, har avdødes nærmeste etterlatte over 18 år i følgende rekkefølge rett til å besørge gravferden: ektefelle, barn, foreldre, barnebarn, besteforeldre, søsken, søskens barn og foreldres søsken. Ektefelles rett etter første punktum gjelder likevel ikke dersom ektefellene på tidspunktet for dødsfallet var separert ved dom eller bevilling. Ektefelles rett etter denne bestemmelsen gjelder tilsvarende for person som levde i ekteskapsliknende samboerskap med avdøde da dødsfallet fant sted.»
Det kan være nyttig å kommentere følgende:
- Retten gjelder bare personer over 18 år. Dersom barna er under 18 år, går retten til å sørge for gravferden til neste ledd, foreldrene. Selv om fraskilt ektefelle har ansvaret for barna, kan vedkommende ikke tre inn på vegne av barna. Det kan heller ikke andre gjøre om barna er under 18 år. Det samme gjelder om det er barnebarn som er nærmest til å sørge for gravferden.
- Legg merke til at foreldre kommer foran barnebarn og at besteforeldre kommer foran avdødes søsken.
- Gravferdsloven kjenner ikke odelsloven. Det altså ikke slik at eldre barn har større bestemmelsesrett enn yngre søsken.
- Loven snakker om rett til å sørge for gravferden, ikke plikt. En hver kan frasi seg retten til å sørge for gravferd. Retten til å sørge for gravferd går da til neste ledd.
- Det er verdt å notere seg lovens tredje avsnitt: «Ved uenighet om hvem som skal sørge for gravferden, treffes nødvendig avgjørelse av kommunen på grunnlag av bestemmelsene i første og annet ledd. Avgjørelsen kan ikke påklages.»
Det heter «kommunen», ikke «kirkevergen». Det er gjort fordi kirkevergen som gravferdsetat skal administrere både kirkelige og ikke-kirkelige gravferder. Begravelsesbyrået vil hjelpe til med å finne riktig instans i kommunen. Det er ofte rådmannen, om kommunen ikke har oppnevnt andre.
Når kommunene overtar ansvaret for gravferden
I noen tilfeller finnes det ingen til å ta ansvar for gravferden. Det kan være at en enslig sjel ikke har noen familie i det hele tatt. Men det kan også være at familieforholdene har vært så vanskelige at ingen i familien vil ha noe med gravferden å gjøre.
Siste avsnittet i paragraf 9 i Gravferdsloven omtaler slike tilfeller:
«Dersom ingen sørger for gravferd, skal denne besørges av kommunen hvor avdøde hadde bopel ved dødsfallet, eller om avdøde ikke hadde bopel her i landet, av den kommunen hvor dødsfallet fant sted. Kommunen kan kreve utgiftene ved gravferden dekket av dødsboet.»
