Tema-artikler
Avgjørende spørsmål vil være: Har paret felles barn? Har de samme adresse registrert i Folkeregisteret? (Her er det ofte blitt lagt til grunn at felles adresse må ha vært registrert i minst to år.) Dersom samboerforholdet ikke kan anses som «ekteskapsliknende», er det barna - eldre enn 18 - år fra første ekteskap som bestemmer. Siden loven åpner for skjønn på dette punktet, heter det: «Ved uenighet om hvem som skal sørge for gravferden, treffes nødvendig avgjørelse av kommunen……. Avgjørelsen kan ikke påklages.» NYE FAMILIERELASJONERI de fleste tilfeller er det fredelig sameksistens mellom «nye» og «tidligere» familier. Alle parter har akseptert hverandre og har en felles interesse av å søke en god løsning i respekt for den som skal gravlegges. Men ikke alltid. En konkret problemstilling synliggjør en mulig skillelinje: Mor eller far kan ha flyttet til en annen kant av landet da det nye forholdet ble etablert. Det kan hende at barna og den nye partneren har sterkt motsatte ønsker om hvor gravlegging skal skje. Det var på nittitallet myndighetene fant det nødvendig å lovregulere dette feltet. Det ble gjort i paragraf 9 i Gravferdsloven: «Hvem som sørger for gravferden». Om du ønsker å lese hele loven, finner du den her. Å GI FULLMAKTFørste avsnitt lyder: «Den som har fylt 18 år, kan i skriftlig erklæring fastsette hvem som skal ha rett til å sørge for gravferden. Erklæringen skal være underskrevet og datert.» Dette betyr at mens man lever, kan man selv bestemme hvem som skal sørge for gravferden sin når den dagen kommer. En slik erklæring er gyldig dersom den er datert og underskrevet. Det er altså ikke krav til underskrift av vitner, slik det er f. eks ved et testamente. Det kreves heller intet skjema, et vanlig ark er tilstrekkelig. En slik fullmakt vil gå foran familiens rett når det gjelder å sørge for gravferden. Dersom man velger en slik løsning, er det viktig at både familien og den som skal ha fullmakt til å sørge for gravferden, kjenner til den. Noen gir også en kopi av fullmakten til et begravelsesbyrå. To eksempler:
FAMILIEN
Det kan være nyttig å kommentere følgende:
Det heter «kommunen», ikke «kirkevergen». Det er gjort fordi kirkevergen som gravferdsetat skal administrere både kirkelige og ikke-kirkelige gravferder. Begravelsesbyrået vil hjelpe til med å finne riktig instans i kommunen. Det er ofte rådmannen, om kommunen ikke har oppnevnt andre. NÅR KOMMUNENE OVERTAR ANSVARET FOR GRAVFERDENI noen tilfeller finnes det ingen til å ta ansvar for gravferden. Det kan være at en enslig sjel ikke har noen familie i det hele tatt. Men det kan også være at familieforholdene har vært så vanskelige at ingen i familien vil ha noe med gravferden å gjøre.
Siste avsnittet i paragraf 9 i Gravferdsloven omtaler slike tilfeller: «Dersom ingen sørger for gravferd, skal denne besørges av kommunen hvor avdøde hadde bopel ved dødsfallet, eller om avdøde ikke hadde bopel her i landet, av den kommunen hvor dødsfallet fant sted. Kommunen kan kreve utgiftene ved gravferden dekket av dødsboet.» Comments are closed.
|